torsdag 24. februar 2011

Oljekrise - vi så den komme. Hvorfor panikk?

Ok, så føk oljeprisene i været et par tiår før vi trodde. Nå grunnet uroligheter i Libya, og ikke som et direkte resultat av mindre olje - selv om det også er en realitet. Norsk oljeproduksjon skal etter sigende være halvert siden 2001. Hva vil det bety for oss, i vår norske hverdag, når oljen tar slutt? Ikke hvis, altså. Når.

Vi visste fra før at en dag tar oljen slutt. Hva da? Det har vært et hypotetisk spørsmål lenge. En del har forhåpentlig beskjeftiget seg med å finne svaret. Det er på tide at de kommer på banen. Andre enn de med økonomisk interesse i en fortsatt oljeproduksjon. Verdens fremtid ligger andre steder enn i en oljebrønn.

Jeg har ikke noe fasitsvar på dette. Jeg bare undrer.

Hvor mye i vår hverdag er tuftet på, og avhengig av, oljen? Mye mer enn vi tenker over.

Uten olje, ingen bensin. Uten bensin, ingen bensindrevne transportmidler. Uten bensindrevne transportmidler... Ja. Farvel til masser av importert mat og billige lystreiser. Tilbake til hest og kjerre, og varekonvoier til sjøs?

Uten olje, ingen plastprodukter. Tenk på alt vi bruker i det daglige som er laget av plast.

Manges jobber er direkte eller indirekte avhengige av oljeproduksjonen.

Jeg tenker at vi står foran en gedigen utfordring. Jeg observerer at avis-sakene vinkles på panikken i markedet, stansen i vekstøkonomien og all luksusen som blir dyrere. Og jeg tenker at vi trenger dette. Jeg ønsker det velkommen. Mennesker har omstilt seg i en skiftende verden i ganske lang tid. Hvorfor skulle vi ikke klare dette også? Kanskje vi til og med kan få en økende bevissthet for jorda og bærekraftig utvikling med på kjøpet.