Bildet er fra den tankevekkende nettsiden ThoughtQuestions.
fredag 25. februar 2011
torsdag 24. februar 2011
Oljekrise - vi så den komme. Hvorfor panikk?
Ok, så føk oljeprisene i været et par tiår før vi trodde. Nå grunnet uroligheter i Libya, og ikke som et direkte resultat av mindre olje - selv om det også er en realitet. Norsk oljeproduksjon skal etter sigende være halvert siden 2001. Hva vil det bety for oss, i vår norske hverdag, når oljen tar slutt? Ikke hvis, altså. Når.
Vi visste fra før at en dag tar oljen slutt. Hva da? Det har vært et hypotetisk spørsmål lenge. En del har forhåpentlig beskjeftiget seg med å finne svaret. Det er på tide at de kommer på banen. Andre enn de med økonomisk interesse i en fortsatt oljeproduksjon. Verdens fremtid ligger andre steder enn i en oljebrønn.
Jeg har ikke noe fasitsvar på dette. Jeg bare undrer.
Hvor mye i vår hverdag er tuftet på, og avhengig av, oljen? Mye mer enn vi tenker over.
Uten olje, ingen bensin. Uten bensin, ingen bensindrevne transportmidler. Uten bensindrevne transportmidler... Ja. Farvel til masser av importert mat og billige lystreiser. Tilbake til hest og kjerre, og varekonvoier til sjøs?
Uten olje, ingen plastprodukter. Tenk på alt vi bruker i det daglige som er laget av plast.
Manges jobber er direkte eller indirekte avhengige av oljeproduksjonen.
Jeg tenker at vi står foran en gedigen utfordring. Jeg observerer at avis-sakene vinkles på panikken i markedet, stansen i vekstøkonomien og all luksusen som blir dyrere. Og jeg tenker at vi trenger dette. Jeg ønsker det velkommen. Mennesker har omstilt seg i en skiftende verden i ganske lang tid. Hvorfor skulle vi ikke klare dette også? Kanskje vi til og med kan få en økende bevissthet for jorda og bærekraftig utvikling med på kjøpet.
Vi visste fra før at en dag tar oljen slutt. Hva da? Det har vært et hypotetisk spørsmål lenge. En del har forhåpentlig beskjeftiget seg med å finne svaret. Det er på tide at de kommer på banen. Andre enn de med økonomisk interesse i en fortsatt oljeproduksjon. Verdens fremtid ligger andre steder enn i en oljebrønn.
Jeg har ikke noe fasitsvar på dette. Jeg bare undrer.
Hvor mye i vår hverdag er tuftet på, og avhengig av, oljen? Mye mer enn vi tenker over.
Uten olje, ingen bensin. Uten bensin, ingen bensindrevne transportmidler. Uten bensindrevne transportmidler... Ja. Farvel til masser av importert mat og billige lystreiser. Tilbake til hest og kjerre, og varekonvoier til sjøs?
Uten olje, ingen plastprodukter. Tenk på alt vi bruker i det daglige som er laget av plast.
Manges jobber er direkte eller indirekte avhengige av oljeproduksjonen.
Jeg tenker at vi står foran en gedigen utfordring. Jeg observerer at avis-sakene vinkles på panikken i markedet, stansen i vekstøkonomien og all luksusen som blir dyrere. Og jeg tenker at vi trenger dette. Jeg ønsker det velkommen. Mennesker har omstilt seg i en skiftende verden i ganske lang tid. Hvorfor skulle vi ikke klare dette også? Kanskje vi til og med kan få en økende bevissthet for jorda og bærekraftig utvikling med på kjøpet.
tirsdag 18. januar 2011
Takknemlighet med en skyggeside
En tilstand av takknemlighet er den reneste form for bønn, leste jeg en gang. Å være takknemlig for det som er utløser en universell lov, nemlig loven om tiltrekning. Det har jeg også erfart. Jo mer fornøyd jeg er, jo mer fornøyd blir jeg. Og ikke nødvendigvis fordi det skjer så mye på det ytre plan.
Både talkshow-vertinnen Oprah Winfrey og forfatteren Sarah Ban Breathnach har oppfordret verdens kvinner til å skrive takknemlighetsdagbok. Fem ting hver dag, sirlig ført i pennen, eller raskt skriblet ned - poenget er å bli bevisst på hva man faktisk er velsignet med. Jeg prøvde det en gang. Det var virksomt, jeg følte meg ganske kjapt både rik og heldig.
Jeg kan lese og skrive. Takknemlighet.
Vær takknemlig for maten du har på bordet. Den er ingen selvfølge.
Jorden nærer lite frø, solen modner korn til brød. Kjære sol og kjære jord, takk for maten på vårt bord.
Takknemligheten kan romme så mangt.
Vi er født i Norge. Et av verdens rikeste land, et av landene med aller høyest levestandard. Men vi har etter min mening lang fra et velutviklet samfunn. Hvis man setter kjærlighet og fred høyest, ser verden annerledes ut. Vår del av verden er preget av frykt. Frykt for hverandre. Frykt for knapphet og mangel. Frykt for livets største sikkerhet: Døden. Hva er det ellers som får oss til å isolere oss, kjøpe lassevis av greier vi ikke har bruk for, i mange tilfeller spise alt for mye, alt for lite eller bare helt feil, og kjøpe massevis av industrielt fremstilte medisiner? Hvorfor ser vi ikke sammenhengen mellom alle livsstilssykdommene, og den livsstilen vi fører? Vi plasserer barna våre i barnehager og på skoler, setter våre eldre bort på sykehjem, overlater store deler av oppdragelse og omsorg til institusjoner og ukjente voksne, mens vi går på jobb for å holde hjulene i gang, bidra til landets brutto nasjonalprodukt. Vi har da yrkesstolthet, må vite. Hva med familiestolthet? Det er bare hverdagen, kan man si. Samfunnet er sånn. Som om vi har et valg. Eller har vi?
Vi burde ta lærdom av aboriginerne, som sa "hvis det er til det beste for alt liv overalt" når de ønsket seg noe fra universet. Plantene utgjorde både mat og medisiner. Dyrene var der for å være medskapninger og lære dem ting ved eksemplets makt. Aboriginerne trodde at dyrene de kom over hadde valgt å bli mat for dem, og de æret dyret. De brukte alle brukbare deler av det. De hadde hverandre, og delte universell visdom om naturen de levde i, slik mange urfolk har gjort, og noen fortsatt gjør. De levde bærekraftig.
Vi, derimot... Økonomisystemer, forretninger, penger. Masseproduksjon, forbruk, utarming og forgiftning av moder jord for materiell vinnings skyld. Jeg tenker som så at den måten vi lever på i dag er straka vegen til vår egen utryddelse. Men vi har det for komfortabelt. Vi har vann. Vi har mat. Vi har varme. Så hvorfor skulle vi bry oss?
De som kommer etter vil aldri tilgi oss dette.
Takknemlighet...
Både talkshow-vertinnen Oprah Winfrey og forfatteren Sarah Ban Breathnach har oppfordret verdens kvinner til å skrive takknemlighetsdagbok. Fem ting hver dag, sirlig ført i pennen, eller raskt skriblet ned - poenget er å bli bevisst på hva man faktisk er velsignet med. Jeg prøvde det en gang. Det var virksomt, jeg følte meg ganske kjapt både rik og heldig.
Jeg kan lese og skrive. Takknemlighet.
Vær takknemlig for maten du har på bordet. Den er ingen selvfølge.
Jorden nærer lite frø, solen modner korn til brød. Kjære sol og kjære jord, takk for maten på vårt bord.
Takknemligheten kan romme så mangt.
Vi er født i Norge. Et av verdens rikeste land, et av landene med aller høyest levestandard. Men vi har etter min mening lang fra et velutviklet samfunn. Hvis man setter kjærlighet og fred høyest, ser verden annerledes ut. Vår del av verden er preget av frykt. Frykt for hverandre. Frykt for knapphet og mangel. Frykt for livets største sikkerhet: Døden. Hva er det ellers som får oss til å isolere oss, kjøpe lassevis av greier vi ikke har bruk for, i mange tilfeller spise alt for mye, alt for lite eller bare helt feil, og kjøpe massevis av industrielt fremstilte medisiner? Hvorfor ser vi ikke sammenhengen mellom alle livsstilssykdommene, og den livsstilen vi fører? Vi plasserer barna våre i barnehager og på skoler, setter våre eldre bort på sykehjem, overlater store deler av oppdragelse og omsorg til institusjoner og ukjente voksne, mens vi går på jobb for å holde hjulene i gang, bidra til landets brutto nasjonalprodukt. Vi har da yrkesstolthet, må vite. Hva med familiestolthet? Det er bare hverdagen, kan man si. Samfunnet er sånn. Som om vi har et valg. Eller har vi?
Vi burde ta lærdom av aboriginerne, som sa "hvis det er til det beste for alt liv overalt" når de ønsket seg noe fra universet. Plantene utgjorde både mat og medisiner. Dyrene var der for å være medskapninger og lære dem ting ved eksemplets makt. Aboriginerne trodde at dyrene de kom over hadde valgt å bli mat for dem, og de æret dyret. De brukte alle brukbare deler av det. De hadde hverandre, og delte universell visdom om naturen de levde i, slik mange urfolk har gjort, og noen fortsatt gjør. De levde bærekraftig.
Vi, derimot... Økonomisystemer, forretninger, penger. Masseproduksjon, forbruk, utarming og forgiftning av moder jord for materiell vinnings skyld. Jeg tenker som så at den måten vi lever på i dag er straka vegen til vår egen utryddelse. Men vi har det for komfortabelt. Vi har vann. Vi har mat. Vi har varme. Så hvorfor skulle vi bry oss?
De som kommer etter vil aldri tilgi oss dette.
Takknemlighet...
mandag 17. januar 2011
Hippie i hjertet
I motsetning til hva man skulle tro når man leser bloggtittelen min, er jeg ikke iført flagrende, fargerike gevanter. Ikke bruker jeg dop heller. Jeg bruker derimot deodorant, er lønnsslave og tobarnsmor. Langt og uregjerlig hår har jeg, forresten. Så har du en knagg å henge eventuelle fordommer på.
Vent, der er jeg inne på noe. Bakgrunnen for at jeg, til tross for manglende stereotypt utseende, regner meg som hippie i hjertet, er som følger:
Engasjerer familien, det vil si barna
Jeg er medlem i Norges Naturvernforbund, og barna mine er Miljøagenter i samme organisasjon. Turer i skog og mark, eller å bare være ute, særlig på den lokale stranda om sommeren, er favoritt-familieaktiviteter. Vi bruker minst èn helgedag på å plukke søppel når snøen smelter hver vår - det er en familietradisjon. Ved hver anledning jeg finner, snakker jeg med barna om dyr og fugler og urter og jorda og steiner og vannet vårt og trærne og energibruk og resirkulering og hva som er miljøvennlig og ikke. Og listen fortsetter. Antakeligvis kommer de til å begynne å himle med øynene av meg når de blir eldre. Men håpet er at de likevel da vet mer om disse essensielle tingene enn kanskje mange andre barn på deres alder. Enn så lenge er de lette å engasjere i ting jeg viser entusiasme over selv. De er 4 og 7 år gamle.
Ved å opprette denne bloggen, håper jeg å:
Vent, der er jeg inne på noe. Bakgrunnen for at jeg, til tross for manglende stereotypt utseende, regner meg som hippie i hjertet, er som følger:
- Jeg vokste opp med foreldre som i stor grad er naturbarn
- Jeg er opptatt av helheten i tilværelsen
- Jeg setter fred og kjærlighet høyest
- Jeg prøver så godt jeg kan å gi barna mine en følelse av samhørighet med og kjærlighet til naturen, og håper og tror at gode miljøholdninger vil komme som en konsekvens av det
- Jeg er fryktelig glad i både mennesker, dyr og planter
- Jeg blir fortvilet når jeg opplever ignoransen og uvitenheten, og ikke minst passiviteten i samfunnet vårt når det gjelder miljø- og ressursspørsmål
Engasjerer familien, det vil si barna
Jeg er medlem i Norges Naturvernforbund, og barna mine er Miljøagenter i samme organisasjon. Turer i skog og mark, eller å bare være ute, særlig på den lokale stranda om sommeren, er favoritt-familieaktiviteter. Vi bruker minst èn helgedag på å plukke søppel når snøen smelter hver vår - det er en familietradisjon. Ved hver anledning jeg finner, snakker jeg med barna om dyr og fugler og urter og jorda og steiner og vannet vårt og trærne og energibruk og resirkulering og hva som er miljøvennlig og ikke. Og listen fortsetter. Antakeligvis kommer de til å begynne å himle med øynene av meg når de blir eldre. Men håpet er at de likevel da vet mer om disse essensielle tingene enn kanskje mange andre barn på deres alder. Enn så lenge er de lette å engasjere i ting jeg viser entusiasme over selv. De er 4 og 7 år gamle.
Ved å opprette denne bloggen, håper jeg å:
- inspirere andre til å se på livet sitt, vanene sine og tankene sine
- samle og sortere egne tanker og meninger
- dele erfaringer, tips og råd
- bli en del av et blogg-nettverk om naturlig livsstil, alt som er hippie, økologi og andre ting i samme gate
...og sikkert også flere ting jeg kommer på etter hvert. Sånn, dette får bli første blogginnlegg. Trykker "publiser innlegg" nå.
P.S! Hvis noen skulle forville seg inn på denne siden; legg gjerne igjen en kommentar og eventuelt en link til egen blogg, hvis du skriver om noe som er nært relatert til dette.
Abonner på:
Innlegg (Atom)