Takknemlighet med en skyggeside

En tilstand av takknemlighet er den reneste form for bønn, leste jeg en gang. Å være takknemlig for det som er utløser en universell lov, nemlig loven om tiltrekning. Det har jeg også erfart. Jo mer fornøyd jeg er, jo mer fornøyd blir jeg. Og ikke nødvendigvis fordi det skjer så mye på det ytre plan.

Både talkshow-vertinnen Oprah Winfrey og forfatteren Sarah Ban Breathnach har oppfordret verdens kvinner til å skrive takknemlighetsdagbok. Fem ting hver dag, sirlig ført i pennen, eller raskt skriblet ned - poenget er å bli bevisst på hva man faktisk er velsignet med. Jeg prøvde det en gang. Det var virksomt, jeg følte meg ganske kjapt både rik og heldig.
Jeg kan lese og skrive. Takknemlighet.

Vær takknemlig for maten du har på bordet. Den er ingen selvfølge.
Jorden nærer lite frø, solen modner korn til brød. Kjære sol og kjære jord, takk for maten på vårt bord.

Takknemligheten kan romme så mangt.

Vi er født i Norge. Et av verdens rikeste land, et av landene med aller høyest levestandard. Men vi har etter min mening lang fra et velutviklet samfunn. Hvis man setter kjærlighet og fred høyest, ser verden annerledes ut. Vår del av verden er preget av frykt. Frykt for hverandre. Frykt for knapphet og mangel. Frykt for livets største sikkerhet: Døden. Hva er det ellers som får oss til å isolere oss, kjøpe lassevis av greier vi ikke har bruk for, i mange tilfeller spise alt for mye, alt for lite eller bare helt feil, og kjøpe massevis av industrielt fremstilte medisiner? Hvorfor ser vi ikke sammenhengen mellom alle livsstilssykdommene, og den livsstilen vi fører? Vi plasserer barna våre i barnehager og på skoler, setter våre eldre bort på sykehjem, overlater store deler av oppdragelse og omsorg til institusjoner og ukjente voksne, mens vi går på jobb for å holde hjulene i gang, bidra til landets brutto nasjonalprodukt. Vi har da yrkesstolthet, må vite. Hva med familiestolthet? Det er bare hverdagen, kan man si. Samfunnet er sånn. Som om vi har et valg. Eller har vi?

Vi burde ta lærdom av aboriginerne, som sa "hvis det er til det beste for alt liv overalt" når de ønsket seg noe fra universet. Plantene utgjorde både mat og medisiner. Dyrene var der for å være medskapninger og lære dem ting ved eksemplets makt. Aboriginerne trodde at dyrene de kom over hadde valgt å bli mat for dem, og de æret dyret. De brukte alle brukbare deler av det. De hadde hverandre, og delte universell visdom om naturen de levde i, slik mange urfolk har gjort, og noen fortsatt gjør. De levde bærekraftig.

Vi, derimot... Økonomisystemer, forretninger, penger. Masseproduksjon, forbruk, utarming og forgiftning av moder jord for materiell vinnings skyld. Jeg tenker som så at den måten vi lever på i dag er straka vegen til vår egen utryddelse. Men vi har det for komfortabelt. Vi har vann. Vi har mat. Vi har varme. Så hvorfor skulle vi bry oss?

De som kommer etter vil aldri tilgi oss dette.

Takknemlighet...